Siden jeg ikke lenger er avhengig av bil det daglige fant jeg ut at jeg skulle selge den forholdsvis nye og dyre bilen jeg hadde for å unngå masse verditap på en bil som stort sett bare står parkert.
Da måtte det en erstatning til. Kravene var følgende:
- Skal være litt morsom
- Skal IKKE ha dieselmotor
- Skal IKKE ha forhjulsdrift - kun RWD eller AWD
- Skal ikke være så ukurant at det er håpløst med deler etc.
- Skal helst være en liten bil
- Skal helst ha mer enn 4 sylindre
- Skal ikke ha mye verditap
- Skal kunne også brukes vinterstid
Denne oversikten stryker ut det aller meste fra listen. Etter en del detektivarbeid begynte jeg å peile meg inn på BMW, da de har mange biler som oppfyller kravene, er velkjent for fine 6-sylindrede motorer og i tillegg lager kjøreglade, trivelige biler. Siden jeg ikke har behov for en stor bil ble det videre snevret inn til 1-serie.
1-serien kom tidlig på 2000-tallet og har vært gjennom flere facelifts og revisjoner frem til i dag. (dagens nye 1-serie har tverrstilt motor og FWD, grøss!) Budsjett tilsa at jeg burde se på 1. generasjon, altså karosseritype E87, som er 5-dørsvarianten.
Det tok sånn ca. 2 minutter å finne ut at utvalget i Norge var meget snevert, så da kikket jeg til Tyskland. Etter å ha studert og bodd i Tyskland i flere år snakker jeg språket flytende, så det forenkler ting betraktelig. Jeg fant noen biler jeg ville sjekke ut nærmere, herunder en Le Mans-blå 130i som sto hos en bilforhandler i Berlin.
Bilen hadde gått 141000 km og var helt original - relativt godt utstyrt, men ingen utstyrsbombe. Den hadde en fin farge både utenpå og inni, den hadde soltak, bi-xenon, største originale stereoanlegg og fine originalfelger, og litt annet i tillegg til kun to eiere og komplett servicehefte fra BMW. Jeg tok en telefon og avtale å komme og se på den og reserverte den et par dager.
Etter å ha landet i et regnvått Berlin og brukt sjansen til en times gåtur fra flyplassen til bilforhandleren kom jeg frem, og bilen sto lett synlig:
Jeg møtte selgeren, en hyggelig fyr som ga et over gjennomsnittet godt inntrykk i forhold til mange andre bruktbilselgere, fikk en nøkkel og muligheten til å gå over bilen så mye jeg måtte ønske. Bevæpnet med sterk lommelykt tok jeg en kjapp gjennomgang og konstaterte at bilen så veldig bra ut. Noen bruksspor er det jo etter 14-15 år, men disse begrenset seg til et par små kantkjøringsskader på to felger og en ørliten flekk som hadde vært utbedret i overgangen mellom bakskjerm og bakstøtfanger på ene siden.
Kjøpsavgjørelse ble tatt, vi ble enige om en pris både selger og kjøper kunne leve med, kontrakt skrevet og bilen betalt. Det er kjekt å ha tysk bankkonto jeg hadde overført penger til på forhold, da kan man utføre straksbetaling og pengene er på mottakers konto i løpet av sekunder. Skal man betale fra norsk til tysk konto godskrives det normalt ikke før dagen etter, så om man skal betale på denne måten må man huske på å legge inn litt ekstra tid. Minibankene gir ikke ut mer enn 1000 Euro per dag, så det er et dårlig alternativ for å betale bil.
Ok, nå var bilen min. Men den hadde ingen skilter - og det må jeg gjøre noe med. Norske prøveskilter er ikke gyldige i Tyskland - eller, strengt tatt er skiltene grunnet EU/EØS-avtalen gyldige, men forsikringen som følger med er ikke gyldig utenfor Norden, så da er man like langt. IKKE kjør uten forsikring!
I Tyskland følger skiltene eieren, ikke bilen. Altså vil det "aldri" sitte vanlige skilter på en bruktbil man kjøper med mindre eieren er så snill (naiv?) at han/hun lar deg kjøre hjem på disse skiltene. Alternativene er da prøveskilter (Kurzzeitkennzeichen - gul kant) eller eksportskilter (Ausfuhrkennzeichen - rød kant).
I Berlin er det normalt lang ventetid på registreringstjenester, og jeg måtte vente 10 dager for timeavtale for prøveskilter. Eksportskilter kunne jeg få dagen etter. Altså ble det sistnevnte. Fordelen med disse er at de kan kjøpes for 30 dager slik at man kan kjøre på disse skiltene også i Norge så lenge de er gyldige.
Tysk "trafikkstasjon" (Zulassungsstelle) er en introduksjon til stereotypisk tysk byråkrati. Dagen begynte med å skaffe forsikring for eksportskiltene. Dette må kjøpes separat. Utenfor de fleste Zulassungsstelle er det en haug med små brakker hvor de preger skilter. I motsetning til i Norge selges ikke skiltene av trafikkstasjonen, men man må selv fikse skilter med registreringsnummeret man har fått oppgitt av trafikkstasjonen.
Zulassungsstelle for eksportskilter i Berlin ligger ca. 20 minutter med trikken fra sentrum ut i en forstad i øst. (bydel Lichtenberg) Jeg fant en sjappe som solgte skilter og forsikringer som hadde bra service (Germann Schilder & Service), kjøpte forsikring for 30 dager og stilte meg i ventekø for min time.
Jeg hadde undersøkt på forhånd og hadde alt av papirer i orden, og når jeg kom inn på dette kontoret tok hele prosessen 5 minutter før jeg hadde fått tildelt et registreringsnummer. Ut igjen til skilt-sjappa, få trykket skilter, inn igjen (denne gangen uten kø) til en luke i veggen, få satt på klistremerker som beviser at skiltene er gyldige, og good to go! Om noen vil vite mer detaljert om registrering kan jeg skrive mer utførlige anvisninger senere.
Tilbake til bilforhandleren, på med skilter, et glass brus og litt smalltalk, og så var jeg klar til avgang.
Jeg tok en liten "joyride" i utkanten av Berlin hvor det er fine landeveier før jeg satte kursen tilbake mot byen og parkerte i et parkeringshus. I sentrum er det drøye prisforskjeller mellom de forskjellige parkeringshusene - et tips her er under kjøpesenteret Alexa ved Alexanderplatz, som koster drøyt halvparten av parkeringshuset 200 meter unna.
Kjøp og registrering ble feiret med en øl og pizza. Siden Norge bestemte seg for å gjeninnføre innreisekarantene fra Tyskland ble hjemreisen litt fremskyndet, og morgenen etter bar det avgårde fra Berlin til Nord-Danmark for en overnatting og fergetur hjem. Selv om jeg er bare 39 år ung er jeg overhodet ikke kompatibel med å kjøre bil på natten, så står heller opp grytidlig etter å ha sovet godt. ;)
Motoren i denne bilen, ved navn N52B30, er en relativt uproblematisk sak. Den har likevel, som de fleste motorer, enkelte gjengangerfeil. En av disse er coiler. Motoren har én coil per sylinder, og disse er både enkle å skifte og billige, men har også en tendens til å gå i stykker etter en del år. Dette fikk jeg stifte bekjentskap med på tur oppover. Lysende motorfeillampe og helt klart en sylinder som hadde falt ut. Heldigvis tok en restart seg av saken, og ved å restarte 3-4 ganger i løpet turen oppover gikk det egentlig ganske bra. Man bør absolutt ikke kjøre med en "død" sylinder, da det kan gå hardt ut over katalysatorene, men heldigvis var nok den dårlige coilen på min bil ikke SÅ dårlig ennå at ikke en restart fikset problemet.
Etter 8 timer kom jeg frem til Aalborg, hvor jeg hadde booket en overnatting for så å returnere med Fjord Line til Langesund morgenen etter. En kjapp joggetur etter en dag i bilen, så litt mat, sengen og en god natts søvn.
Fergeturen dagen etter var like kjedelig som det pleier å være, men etter å ha kjøpt noen tyske blader gikk tiden forholdsvis fort over Skagerak. Vel fremme i Norge var det bare å kjøre på rødt i tollen og ordne papirarbeidet.
Ros til Tolletaten: Jeg har aldri møtt på noen som har vært sure og vanskelige. Ei heller her. Alt gikk kjapt, enkelt og uproblematisk, og jeg kunne kjøre hjem med god samvittighet.
Vel hjemme i parkeringsgarasjen etter 3 dager og 1000 km. Nye coiler er bestilt, så er det problemet ute av verden i mange år.
Time hos Statens Vegvesen for godkjenning er bestilt i midten av september. Heldigvis er godkjenning av en EU-typegodkjent originalbil ganske enkle saker selv for SVV, så det går nok greit. Følg med for innlegg om godkjenningsprosessen!
No comments:
Post a Comment